Ordenens Administrators tale ved utdeling av Ordenens Fellesgave 6. desember 2016

Det er alltid med glede og stolthet vi ønsker velkommen til dette prektige huset som kalles Den Norske Frimurerordens Stamhus. Huset ble bygget i 1894, men det hadde da allerede vært frimurerisk virksomhet i Norge i nesten 150 år. Fra den spede begynnelse i 1749 på Ladegaardsøen, i den nåværende Kongsgården, har frimureriet i Norge utviklet seg slik at vi nå har ca. 16 000 medlemmer fordelt på 94 loger og et antall mindre enheter over hele landet.

La meg si litt om hva vi holder på med her i huset.
Sammenfattet i få ord kan man si at det arbeid som utføres i våre loger handler om personlig utvikling på et kristent grunnlag. Efterhvert som man forfremmes opp gjennom gradene, gir frimureriets ritualer den enkelte broder anledning til å reflektere over sitt forhold til seg selv, til sine medmennesker og til sin Gud.

Frimurerlogen er et av de få steder der menn får anledning til å arbeide med noe så umoderne som dyder, et begrep som nærmest er et fremmedord i vår tid. En av de dyder som fremholdes som en av de fornemste frimurerdyder er barmhjertigheten. Det kan vi lese om i Lover for Den Norske Frimurerorden, som i hovedsak ble skrevet for over 200 år siden. Derfor er nok språket litt gammelmodig og fremmedartet. Men her finner vi bl.a Ordenens syv støtter og hjørnestener. En av disse er ”Kjærligheten til nesten, fra hvilken barmhjertigheten stammer”. Et annet sted i lovene kan vi lese at: ”Å øve barmhjertighet mot fattige og nødlidende, besøke og pleie syke, trøste bedrøvede, komme enker til hjelp og dra omsorg for faderløse, advare og formane dem som feiler og hjelpe dem som befinner seg i fare og trengsel, og søke å redde dem som er i nød, er sådanne kristenplikter og skyldigheter som ethvert menneske bør iaktta, men som det i særdeleshet påligger en frimurer å oppfylle.”

Forventningen om at våre medlemmer skal utøve barmhjertighet gir seg blant annet utslag i at det ved hver eneste sammenkomst i vår orden foretas en innsamling til «de nødlidende». Efter gammel frimurerisk tradisjon blir de innsamlede midler delt ut i det stille til gode for trengende enkeltpersoner eller familier, eller til organisasjoner som arbeider for formål som ligger innenfor frimureriets verdier.

Pengene blir altså som hovedregel delt ut i det stille, fra den enkelte loge der pengene er samlet inn. For noen år siden ble det besluttet at det én gang hvert år skulle være en egen øremerket innsamling i samtlige loger til Ordenens Fellesgave, som skulle deles ut av Ordenens ledelse sentralt. På den måten ønsker vi å støtte andre som gjør en innsats i tråd med de frimureriske idealer. Og det er der dere kommer inn, kjære venner fra Landsgruppen av helsesøstre.

Jeg er så heldig at jeg får lov å lede et organ i vår orden som kalles Velgjørenhetsdirektoriet, som har et overordnet ansvar for Ordenens velgjørenhetsvirksomhet. Vi har de siste årene ønsket å gi fellesgaven til formål som kommer barn og unge til gode. I 2015 gikk gaven til Fransiskushjelpen, som støtte til videreutvikling av prosjektet Familiehjelperen. Målgruppen for dette arbeidet er barn som pårørende der en eller begge foreldre er rammet av alvorlig kroppslig sykdom.

I år kom det et forslag fra et av Velgjørenhetsdirektoriets medlemmer, professor Lorentz Irgens ved Universitetet i Bergen. Han er kanskje kjent for dere for sitt arbeid med Medisinsk Fødselsregister. Han pekte på det nyttige arbeidet som norske helsesøstre gjør for barn og unge, og forslo at vi kunne gi fellesgaven til dere med tanke på å dyktiggjøre helsesøstre i arbeidet med psykososiale helseproblemer hos småbarn og skolebarn. Forslaget vakte umiddelbart begeistring. Vi henvendte oss derfor til dere med tanke på å finne frem til et egnet formål eller et prosjekt.

Dere pekte da på arbeidet for å forbygge vold i nære relasjoner. Dere skrev til oss at dere ønsket å bruke en eventuell gave til å utvikle materiell til bruk i samtaler med barn, unge og foreldre for å gjøre problemstillingene omkring vold mot barn til et integrert tema i arbeidet på helsestasjonene og i skolehelsetjenesten. Jeg kan love at det ikke kom til lange og vanskelige diskusjoner i Velgjørenhetsdirektoriet før vi bestemte oss for å anbefale Ordenens Stormester å tildele dere årets fellesgave.

Vold mot barn har nok alltid eksistert, men det er først de siste årene at det riktig er kommet opp i dagen. Når vi gamle tenker tilbake på vår egen skolegang og oppvekst, visste vi nok at enkelte barn i vennekrets og skoleklasse ikke hadde det så greit, men vi visste ikke så mye om fysiske eller andre overgrep. Dette var noe man ikke snakket om. Jeg tror ikke vi egentlig var istand til å tenke tanken, og forestille oss hva barn kunne bli utsatt for hjemme.

Nå tenker vi tanken. Nå vet vi at overgrep mot barn forekommer, og at det kan forekomme der vi minst venter det. I vår tid snakker vi om det, og pressen skriver om det. I mars i år gjorde Aftenposten en gjennomgang av rettssaker i Oslo Tingrett de siste tre år. Det ble felt 89 fellende dommer mot foreldre på bakgrunn av vold mot barn. Nå i disse dager foregår en rettssak i Oslo Tingrett der et foreldrepar er tiltalt for å ha ristet sitt ti uker gamle barn til døde.

I prosjektbeskrivelsen skriver dere at en av fem norske ungdommer har opplevd vold fra minst en forelder i løpet av oppveksten, at 13 % har opplevd psykisk vold fra foreldre før fylte 18 år, og at 5 – 15 barn hvert år blir alvorlig skadet av ”shaken baby syndrome”, og kanskje så mange som fem barn dør årlig av slike skader.

Det er dere som ser disse barna ved hjemmebesøk og kontroller på helsestasjonene. Det er dere som ser blåmerkene, det er dere som kan legge merke til de avvikende følelsesmessige reaksjoner hos barn som er utsatt for omsorgssvikt eller mishandling.

Det er lett å forstå at det er vanskelig å ta opp dette temaet med foreldrene. Som gammel sykehuslege vet jeg av personlig erfaring hvor sterke reaksjoner man kan møte hos en omsorgsperson dersom man antyder at de kan være ansvarlig for barnets helseproblemer. Dette blir ekstra vanskelig fordi man aldri kan vite sikkert om blåmerkene eller bruddene eller de andre sykdomstegnene er et resultat av mishandling, om de skyldes sykdom, eller om de har en naturlig forklaring.

I A-magasinet kunne vi for et par uker siden lese om helsesøster Solveig Ude ved Alna helsestasjon. Hun trumfet igjennom en øyeblikkelig hjelp-innleggelse av et barn på grunn av mistenkelige blåmerker. Babyen viste seg å ha 19 ribbensbrudd, noen var ferske, noen var eldre. Barnet fikk behandling, og ble tatt hånd om av barnevernet. Politiet ble koblet inn, og mer enn to år senere fikk foreldrene sin fellende dom.

Vi kunne lese at Solveig Ude nå er pensjonert. Vi forstår da at det handlet om en erfaren helsesøster som sannsynligvis hadde sett tusenvis av spedbarn gjennom sitt yrkesliv. Hun hadde erfaring, og hun hadde mot og faglig trygghet til å gjøre det rette, hun snakket med moren om mistanken om at skadene var påført av foreldrene, og hun sørget for at barnet ble tatt hånd om i behandlingsapparatet.

Slik vi forstår deres prosjektbeskrivelse, ønsker dere å bruke fellesgaven til å gjøre det lettere for deres medlemmer å gjøre nettopp det den erfarne helsesøsteren i A-magasinet gjorde. Den Norske Frimurerorden ønsker å støtte dere i dette arbeidet. Den pengesummen som Ordenens Stormester om en liten stund vil overrekke dere er ikke en belønning for det dere har gjort, men det er tenkt som et bidrag til det dere kommer til å gjøre. Ved å styrke helsesøstrenes kompetanse på dette området håper vi at vår gave kan komme mange barn til gode.

Vi ønsker Landsgruppen av helsesøstre til lykke med Den Norske Frimurerordens Fellesgave 2016, og vi ønsker dere lykke til i det viktige arbeidet dere utfører.

Den Norske Frimurerorden, Nedre Vollgt. 19, 0158 Oslo. Postboks 506 Sentrum, N-0105 Oslo. Telefon: 22 47 95 00

Kontaktinformasjon til Ordenen og sentrale embedsmenn
Ansvarlig redaktør for nettsidene:
Teknisk ansvarlig for nettsidene:

For spørsmål om Min Side og ditt medlemskap:

Personvernerklæring

© 1749-2022 Den Norske Frimurerorden