Musikerpioneren som ble frimurerbroder

 Arild Sandvold vår ledende norske kirkemusiker gjennom tidene.  
arild_sandvold2
Ingen over, ingen ved siden, men glemmer vi ham? 

Vi kan fort glemme landets fremste kirkemusiker gjennom tidene. Som regel er det bare komponistene som får plass i historiebøkene. Sandvold etterlater seg en forholdvis beskjeden, men verdifull, samling komposisjoner. Ser vi på hans andre aktiviteter og gjøremål, er det forståelig, at han rett og slett ikke hadde mer tid til å komponere. Han var først og fremst en utøvende musiker, domorganisten som virket i Vor Frelsers kirke, Oslos domkirke i 33 år. I løpet av denne tiden, arrangerte og medvirket han i mer enn 600 orgelaftener og konserter, hvorav 70 oriatorie-oppførelser. Han ledet og dirigerte byens to fremste oriatoriekor i henholdsvis 29 og 35 år, og han var ansatt som lærer ved Musikkonservatoriet, senere Norges Musikkhøgskole, i mer enn 50 år.

Kirkemusikeren som viste vei. 

Søker vi i våre musikkhistoriske arkiver, finner vi ingen stor samling komposisjoner av Arild Edvind Sandvold, landets fremste kirkemusiker gjennom tidene. Derimot finner vi historien om den utøvende kirkemusiker som ruver helt på toppen med tanke på musikalsk kunnskap, ferdigheter og aktivitet. 

Sandvold var født 2.juni 1895 inn i en musikerfamilie. Faren, med røtter fra Hedmark, var trompetist i flere av Kristianias orkestre. Barneflokken på seks lærte alle å spille, og alle ble musikere. Arild som nummer to i søskenflokken, begynte å ta undervisning i piano- og orgelspill i 11-årsalderen. Den iherdige eleven viste seg fra første stund å være en organistbegavelse. Allerede etter seks år med undervisning i 1912, tok han organisteksamen ved Musikkonservatoriet. Han debuterte som organist i 1916 og to år senere som pianist. I 1924 som dirigent med Filharmonisk Selskaps orkester som ensemble. 

Sandvolds første større verk som komponist, var en sonate for fiolin og klaver, som ble fremført første gang ved en musikkaften på Musikkonservatoriet i oktober 1914. Samme året fikk han sin første organiststilling ved Calmeyergatens Misjonshus, og via flere stillinger, bl.a. Fagerborg kirke, ble han i 1933 ansatt i Vor Frelsers kirke, som domkirken het på den tid. 

Arild Sandvold var et musikalsk unikum med en enorm kapasitet. Han var menighetsorganisten, konsertorganisten, akkompagnatøren, pedagogen, dirigenten og organisasjonsmannen som i flere generasjoner sto i spissen for landets kirkemusikalske utvikling og brakte norske organister faglig, opp på et internasjonalt nivå. Hele tiden med seg selv i front, som lokomotiv og inspirator. Studier i Leipzig med Thomas-kantoren Karl Straube ble grunnlaget for hele hans musikalske karriere, og møte med César Francks og Max Regers musikk ble avgjørende for ham som komponist.[1] 

Allerede som organist i Fagerborg kirke forsøkte Sandvold å skape et eget musikalsk miljø med sine månedlige musikkaftener i kirken. Et prosjekt som forholdsvis raskt tok slutt. Julaften 1932 døde domorganisten og frimureren Eyvind Alnæs og stillingen i domkirken ble lyst ledig vinteren i 1933. 

Sandvold hadde med tyngde på en rekke områder, utpekt seg som Alnæs’ verdige etterfølger, og sommeren 1933 ble han ansatt som kantor og domorganist i Vor Frelsers kirke.[2] I tillegg ble han også den øverste kirkemusikalske leder både i nasjonal sammenheng, for Oslo kommune og i Oslo bispedømme, som den gang var langt større enn det nåværende bispedømme. 

Han ble offentlig hedret for sin store innsats gjennom et langt liv. Han mottok Statens kunstnerlønn i 1957, ble ridder av St. Olavs Orden i 1949 og kommandør av den samme Orden i 1965. Internasjonalt ble han hedret som ridder av 1.klasse av Finlands løves Orden i 1953, mens han ble utnevnt til medlem av det svenske Kungliga Musikaliska Akademien i 1964. Selv i dag, snart 30 år etter hans bortgang, minnes mange musikeren, pedagogen og mennesket Arild Sandvold med respekt, glede og takknemlighet. 

Frimureren Arild Sandvold. 

Sandvold ble opptatt til frimurer i Polarstjernelogen Haakon til de tre Lys 11.oktober 1923. Han fikk svennegraden (II.gr) i 1924 og mestergraden (III.gr) i 1925. Så gikk det lang tid før ytterligere forfremmelser fant sted, da Polarstjerneordenen kun hadde tre grader på den tiden. 

I september 1965 fikk han IV/V.-grad og til slutt X.grad i 1968. På tross av ellers mange oppgaver og gjøremål, var han en aktiv frimurerbroder og Ordenen visste å gjøre bruk av denne kapasiteten. Da Sandvold tok farvel med Oslo Domkirke i 1966, ble hans jevne, vanlige organisttjenesten overført til Frimurerlogen. Han gikk inn som Landslogens organist og beriket logens møter med sitt rikt varierte og mesterlige spill. I mars 1966 år fullførte han sin «Kantate ved Den Norske Store Landsloges 75 års jubileum», (Op. 26) med tekst av J. Ch. Gundersen. Verket ble oppført i oktober samme år. I følge historiske kilder er kantaten kun oppført ved denne anledningen! Her har vi en musikalsk utfordring. I tillegg til dette verket har vi, i Stamhusets arkiver, flere sanger med forskjellige tekstforfattere som er tonesatt av Sandvold. Sanger som fortjener å bli fremført i våre loger. Kanskje burde de utgis på Ordenens forlag. For sin innsats ble han tildelt Den Norske Frimurerordens Hederstegn i 1976. 

Arild Sandvold var både en replikkens mann, og en omsorgsfull person.
To historier som viser den slagferdige musikeren og den hjelpsomme frimurerbroderen.
Under et logemøte hvor domorganisten medvirket som organist ble han «banket av» fra Østen under sitt spill, et intermesso som ikke skal ha gått upåaktet hen. Etter møtet oppsøkte organisten møtets leder og gjorde det klart – at det var første gang i hele sitt liv han var blitt «banket av» når han spilte. Dette ville han ha seg frabedt for ettertiden. Historien sier at det ble slik. På alle arenaer nøt den ærekjære og ubestridte ener en enorm respekt. 

Den andre historien sier noe om de frimureriske idealer og praktiseringen. Denne historien stammer fra hans gode venn og kollega, frimurerbroderen Erling Kjelsen:
Ved organist Rolf Holgers (som var lønnet organist i logen) uventede bortgang sommeren 1969, overtok Sandvold denne organisttjenesten i Loge Haakon. Han meldte seg i sekretariatet og erklærte seg villig til å overta Holgers tjeneste – «hvis dere tror at man kan bruke meg?» - Han stilte imidlertid dog én betingelse. Den lønn han tilkom skulle helt og udelt gå til forgjengerens etterlatte. Et typisk og betegnende trekk for den noble, beskjedene kunstner og det store mennesket.[3] Kanskje det er noe til ettertanke for oss alle.
I over tolv år tjente den pensjonerte domorganist sin St. Johannesloge som musiker og kulturspreder. Høsten 1981 spilte han for siste gang i logen. Helsen var svekket.
Ordførende Mester Jens Bjørum sa det så fint, ved mestermusikerens bortgang: 

Arild Sandvold var vel nettopp en frimurer i ordets beste forstand. Hans måte å være på – hans måte å leve på – og ikke minst hans måte å være på mot alle mennesker, det var jo nettopp å kunne tjene andre. Vi fikk alltid kjenne hans varme omtanke for sine medmennesker og hans glede over å være til hjelp for andre. 

Vi må ikke glemme musikeren, frimureren og mennesket Arild Sandvold!


 

[1] Artikkel av Harald Herresthal 1984.

[2] Festskrift til 80-års dagen 1975, Oslo,  s. 43

[3] Festskrift til 80-års dagen 1975, Oslo,  s. 10

 

Sist redigert tirsdag, 10 januar 2017 22:14