Sorg

Å miste en av våre nærmeste hører til de største påkjenninger vi kan oppleve som menneske. Det er liten trøst for oss å vite at alle mennesker i løpet av livet utsettes for denne type påkjenning. Umiddelbart etter et slikt tap, er det naturlig at livet fortoner seg trist og trøstesløst, og at det tilsynelatende har mistet sin mening.

Å miste en av våre nærmeste hører til de største påkjenninger vi kan oppleve som menneske. Det er liten trøst for oss å vite at alle mennesker i løpet av livet utsettes for denne type påkjenning. Umiddelbart etter et slikt tap, er det naturlig at livet fortoner seg trist og trøstesløst, og at det tilsynelatende har mistet sin mening.

I slike stunder kan det være godt å være alene. Men det kan også være godt å ha andre mennesker å dele sine tanker og sin sorg med.

Sorgens faser

Den dybde og varighet sorgen får, vil avhenge både av vår egen personlighet og av det forhold vi har stått i til den avdøde. En sorgprosess gjennomleves vanligvis etter et bestemt mønster som de fleste sørgende må gjennom, men styrken i reaksjonene kan være svært forskjellig. Mange av fasene gjennomleves raskt, kanskje i løpet av timer eller dager, men noen av fasene kan vare lengre. De mer akutte faser er vanligvis gjennomlevet på 6-12 uker etter tapet av den kjære. Hele sorgprosessen bør være fullført i løpet av 1-2 år, men arrene vil naturlig følge oss livet gjennom.

Sjokk

Sjokk er en normal opplevelse ved et plutselig dødsfall av en nær pårørende eller venn. Dette kan også gjelde selv om døden har vært ventet. Vanlige symptomer hos mennesker i sjokkfasen er at de overveldes av gråt, føler seg oppspilt, rastløse, tilstivnede, utenom seg selv, river seg i håret, plukker med fingrene, blir nummen i kroppen, eller opplever det hele som en fysisk smerte, som om en del av eget legeme blir skåret vekk. Noen får en uvirkelighetsfølelse, en følelse av at dette ikke er tilfelle, "dette gjelder ikke meg", "det er ikke slik". Man føler seg på siden av eller utenom seg selv.

Sorgens ansikt

Følelsesmessig utladning kommer det til i de fleste tilfelle. Dette regnes som riktig og viktig for de fleste. Mange forsøker å skjule sin sorg, forsøker å gjemme seg bak en fasade av hverdagslighet. Det er uheldig å unngå å sørge, det er ingen riktig måte å sørge på. Men det er også viktig å få utløp for sin sorg. Det er et gode å kunne gråte ut med noen, et nært medmenneske eller en gruppe mennesker som står en nær, familie eller venner.

Det er sunt å bearbeide sorgen,
vise og sette ord på følelsene

Det gjør også godt å kunne snakke med dem, gi uttrykk for sine tanker og sine følelser. Mange har opplevet at samlingen av venner og slektninger ved begravelsen og i samværet etterpå kan gjøre godt. Det er akseptert at man da kan vise sorg, gråte, tørke tårer, og snakke om avdøde og gi uttrykk for sine følelser. De fleste har et behov for fellesskap med andre, helst mennesker som deltar i den samme sorg, eller i samme situasjon (sorggrupper).

Ensomhet

Følelse av ensomhet og isolasjon utvikler seg ofte tidlig under sorgprosessen, gjerne i forbindelse med begravelsen og tiden umiddelbart etterpå. I den første fasen etter dødsfallet, er det for de nærmeste gjerne meget å ordne opp med; praktiske gjøremål, forberedelsene til begravelsen og samværet etterpå, ordning av papirer m.v. Ensomhetsfølelsen melder seg gjerne med økt styrke når begravelsen er over. Det er ikke rart at det utvikler seg en tomhetsfølelse, en følelse av oppgitthet og isolasjon - kanskje med depresjon.

Angst

Ofte følger en irrasjonell følelse av angst. Hva skal skje med fremtiden? Mens depresjonen har utgangspunktet sitt i fortiden, i minnene og tapet, har angsten forbindelse med fremtiden. Hva vil skje med meg, i min hjemlige situasjon, med barna, med vennene, med økonomien? Den følelsesmessige reaksjonen er ofte større enn den reelle trussel situasjonen tilsier.

Angsten melder seg hyppig
ved livets overganger og kriser

I angstens kjølvann kan panikk utvikle seg. Søvnen svikter, matlysten blir borte. Den sørgende lar seg ikke trøste. Det er viktig å vite at denne angstpregete fasen har en begrenset varighet, anslagsvis 6 til 12 uker. Den sørgende er ofte redd for at en slik tilstand skal utvikle seg videre til sinnssykdom. Det skjer heldigvis meget sjelden.

Skyldfølelse

Skyldfølelse opptrer hos mange sørgende. Man retter bebreidelser mot seg selv for at en ikke gjorde mer for avdøde, for uheldige uttalelser man har kommet med, for at man ikke kontaktet lege eller sykehus, for at man var for opptatt av sine daglige gjøremål til å vie seg mer for avdøde.

Aggresjon

Aggresjon følger ofte skyldfølelse. Aggresjonen rettes ofte mot dem som hadde å gjøre med avdøde i den siste tid, sykehuset som ikke gjorde nok, legene som hadde for dårlig tid, sykepleierne som var for likegyldige osv.

Aggresjonen kan også rette seg mot andre i familien eller omgangskretsen som en mener har vært for likegyldige i avdødes siste periode.

Det er lett å innta den holdning at man vil lide i stillhet, man isolerer seg, og mister kontakten med den som naturlig kunne gi råd og trøst. Den er en god rådgiver som selv tar kontakt med den sørgende så de kan gjennomdrøfte problemene sammen.

Restitusjonsfasen begynner sjelden før 4 uker etter dødsfallet. Den bør være gjennomlevet i løpet av de første 3 måneder. Da bør den sørgende øyne en lysning, bli mer aktiv igjen, begynne å ta kontakt med folk og vurdere situasjonen på en moden måte i lys av det som har hendt.

Tilpasningsfasen, eller nyorienteringsfasen, er den fasen hvor livet igjen begynner å gå sin vante gang, hvor man mer aktivt orienterer seg utad, og etterhånden igjen kan ha et naturlig forhold til omgivelsene. Denne prosessen vil man vanligvis være igjennom i løpet av det første året.


Flere artikler i denne kategorien:
« Omsorg ved livets slutt | Sorglindring »

Sist redigert tirsdag, 26 juli 2011 18:31