Det kan være på sin plass å peke på at viktige personers minne som regel markeres på vedkommende fødselsdag. Men slik er det ikke med kirkens feiring av dem som på en spesiell måte ble brukt som redskaper i utbredelsen av den kristne tro, og som etter nøye prøvelse er blitt kåret til helgener. De blir minnet på sin dødsdag, som ble forstått som deres himmelske fødselsdag. Mange vil nok hevde at Olav Haraldsson i sitt liv langt ifra fremstod som noen hellig mann. Dertil var han altfor mye preget av sin fortid som viking og den brutale kampen om kongemakten. Men som Vera Henriksen lar Olavs angrende banemann Kalv Arnesson si i boken Helgenkongen:
«Det har ikke noe å si hva han gjorde før! […] Han døde en hellig død, jeg så det selv!» Olavs død og virkningene av jærtegnene som fulgte, er grunnlaget for helgen-kåringen og hans ærestittel Rex perpetuus Norvegiae (Norges evige konge). Ganske tidlig begynte noen å påkalle hans navn i forbønn for syke, og biskop Grimkjell utformet kort tid etter Olavs død en ordning for den liturgiske feiringen av ham. Sentralt i utformingen av Olavskulten står tanken om Olav som et bilde på Kristus og at han dør for en rettferdig sak. Snart begynte mennesker å valfarte til Olavs grav i Trondheim, som allerede på 1000-tallet ble betraktet som Norges kirkelige hovedstad. Olavskulten bredte seg raskt til England, og den dag i dag finnes et stort antall kirker viet til Olav i mange land. I 1068 fikk Nidaros egen biskop under Lunds erkebispestol. En kraftig stimulans fikk Olavskulten etter 1152, da pavens sendebud, Nicholas Breakspear, tok den lange turen nordover og opprettet erkebispesetet i Nidaros. Dette omfattet hele Norgesriket med Island, Grønland, Færøyene, Shetland, Orknøyene, Hebridene og Man. Feiringen av Olav skulle utføres etter de samme liturgiske ordningene i hele erkebispedømmet. Nå ble liturgien videreutviklet av erkebiskop Eystein Erlendsson (erkebiskop 1157–88). Erkebispesetet bestod til reformasjonen ble innført i 1537.
Det katolske kirkeåret består av både søndager og datofestede høytider. Av den siste kategorien er helgendagene de mest tallrike. Feiringen av en helgen tok til med vesper om kvelden før festdagen, fulgt av en våkenatt, derav oppstod norske navn som jonsok (av johannesvake) og olsok (olavsvake). På samme måte snakket man om persok (Peter og Paulus), barsok (Bartolomeus), syftesok (Svithun) og larsok (Laurentius). I Nidaros fikk olsok status som en fest av høyeste rang, på linje med jul, påske og pinse. Av helgendagene var det bare noen av festene for Jesu mor, Maria, som ble ansett som like viktige. Ved disse festene skulle alt tilgjengelig seremoniell tas i bruk, og feiringen skulle vare i en uke. Olsokfeiringen fortsatte med matutin (ottesang) klokken tre om natten og laudes (morgensang). Feiringen på 29. juli ble avsluttet med en vesper nr. 2. Innholdet i disse tidebønnene, som ble gjentatt til og med 5. august, var davidssalmer, hymner, nytestamentlige lovsanger og bønner. Olavs velgjerninger og mirakler blir omtalt, likeså hans himmellengsel, og helgenen anmodes om å gå i forbønn for de troende. Festens liturgiske sentrum var olavsmessen 29. juli med den storslagne sekvensen Lux illuxit laetabunda (Ljoset over landet dagna). Den har sikkert norsk opphav. Den er blitt kalt Norges nasjonalsang i 500 år (Georg Reiss) og ble – som resten av de sanglige partiene i tidebønn og messe – sunget enstemmig av koret, for en stor del i vekselsang. Koret bestod av domkapitlets geistlige medlemmer og prestelærlinger. En annen viktig dag i denne uken var 3. august, også kalt lille-olsok eller Translatio Olavi, dagen for skrinleggingen av Olavs legeme i 1031. For folk flest var nok likevel høydepunktet i feiringen når Olavs skrin ble ført ut av kirken og båret rundt i byen i prosesjon.
Olavskulten er uløselig knyttet sammen med historien til Kristkirken i Trondheim, bedre kjent som Nidarosdomen. Den var og er fortsatt Olavs gravkirke. Man regner med at den stod ferdig i all sin glans rundt år 1320. Men branner og dårlige tider etter svartedauden førte til at katedralen forfalt. Hele vestskipet ble i århundrer liggende som en ruin under åpen himmel. Med reformasjonen og unionen med Danmark ble olavskulten avskaffet som nasjonal og kirkelig feiring. Dog levde olsok videre som en merkedag, i likhet med en rekke andre gamle helgendager.
På primstaven er symbolet for 29. juli alltid en øks, våpenet som felte helgenkongen. Det samme symbolet kan ses i Den norske kirkes våpen og i riksvåpenet. Alle kongene etter Olav har så å si tatt kongemakten i len fra ham. Også i folkelivet levde mange steder de gamle tradisjonene videre, og helt opp i nyere tid har det vært brent olsokbål – særlig på Vestlandet – og spist olsokgrøt og kaker med korstegn på.
På Færøyene står de gamle olavstradisjonene sterkt. Øygruppens nasjonaldag er 29. juli, og samme dag settes lagtinget. Den eldste bevarte kirken er Olavskirkjan i Kirkjubøur Færøyenes gamle bispesete.
I Norge er en rekke kirker viet Olav. Ifølge snl.no vet man med sikkerhet om 49 slike kirker, men det reelle tallet er sikkert atskillig høyere. Bergen domkirke er en olavskirke, det samme er kirken på Avaldsnes (Karmøy). Katolikkenes domkirker i Oslo og Trondheim heter begge St. Olav. Også i de andre nordiske land finnes olavskirker. Den norske utvandringen til USA førte naturlig nok til at en rekke kirker der borte, både lutherske og katolske, fikk navn med «St. Olaf» i. St. Olaf College i Northfield, Minnesota, er godt kjent i Norge, ikke minst gjennom korets mange besøk her. I en undersøkelse fra 1996 har Bjørn Olav Grüner Kvam registrert ca. 340 kirker og kapeller viet St. Olav på verdensbasis.
1800-tallet var nasjonsbyggingens tid, og restaureringen av Nidarosdomen kom snart opp som en sak av største nasjonale betydning. Restaureringsarbeidene startet i 1869, og det kan nevnes at Griegs kjente korverk «Landkjenning» ble komponert og fremført til inntekt for restaureringen. Grunnloven av 1814 bestemte at kongen skulle krones og salves i Trondhjems domkirke (§12). Da kong Oscar I i 1847 opprettet en norsk fortjenstorden, fikk den navnet St. Olavs Orden. Men tanken om å fornye olsoktradisjonene fikk ikke like lett gjennomslag, dertil var den protestantiske kritikk av katolsk helgendyrkelse for sterk. Den evangelisk-lutherske bekjennelse anerkjenner helgenene, men bare som de kristnes forbilder for tro og gjerning (Den augsburgske bekjennelse art. XXI). Helgenene skulle ikke æres eller påkalles, og man skulle ikke oppsøke deres levninger (relikvier). Dermed falt også grunnlaget for religiøse valfarter bort. Først i 1897 ble den første olsokfeiring i moderne tid gjennomført. I de første årene var det mest snakk om en folkefest, men også en anledning for venstresidens politikere til å agitere for oppløsning av unionen med Sverige og andre kampsaker. Den første olsokmessen i Nidarosdomen ble holdt i 1898, mot biskopens vilje, av statsråd Wilhelm Andreas Wexelsen, som selv var presteviet. Samme dag ble den restaurerte Håkonshallen i Bergen gjeninnviet med et sammensatt, men hovedsakelig sekulært kulturprogram. Først på 1920-tallet fikk olsokfeiringen en solid kirkelig forankring, og 900-årsjubileet for slaget på Stiklestad i 1930 ble et grandiost arrangement med bred internasjonal deltakelse. Nå ble Nidarosdomen tatt i bruk for første gang i sin fulle utstrekning. Ved denne anledning ble den gamle olavsliturgien, så langt man hadde kunnet restaurere den på grunnlag av skriftlige kilder fra middelalderen, anvendt i en form tilpasset evangelisk teologi og gudstjenestepraksis. Tekstene var tilgjengelige i trykte bøker fra 1519, mens melodiene måtte rekonstrueres ut fra gjenfunne håndskriftfragmenter i Riksarkivet.
Da den katolske kirken fikk lov til å reetablere seg i Christiania i 1843, ble det atter holdt latinske messer der helgener ble omtalt og adressert. Slik ble olavskulten gjeninnført i Norge, om enn i svært begrenset omfang. Men også Den norske kirke slapp etter hvert Olav til. Tekstboken av 1918 fikk egen kollektbønn og bibeltekster til bruk på olavsdagen. Norske salmebøker fikk egne avdelinger med salmer til olavsdagen i henholdsvis 1925 (Nynorsk salmebok) og 1926 (Landstads reviderte salmebok). Den nyeste salmeboken – Norsk salmebok 2013 – har fem salmer for olsok, to av dem med gregorianske melodier. Det må også nevnes at olsok siden 1928 er offisiell flaggdag. Men Den norske kirkes menigheter har ingen plikt til å holde gudstjeneste denne dagen, og de færreste gjør det.
På 1930-tallet fattet Nasjonal Samling interesse for olsokfeiringen, og under krigen ble Stiklestad senter for en nasjonalistisk og politisert feiring av 29. juli som en slags erstatning for den forbudte 17. mai-feiringen. Et eget NS-monument med solkors ble reist, og Quisling ble hyllet som den nye tids Olav. Dette kom til å klebe ved dagen i årene etter krigen, men gradvis ble olsok gjenvunnet som en kirkelig og kulturell feiring med tyngdepunkt i Trondheim. Et viktig vendepunkt var 800-årsjubileet for opprettelsen av erkebispesetet i 1953. Til denne begivenheten komponerte domorganist Ludvig Nielsen sin Messe på Olavsdagen, som ble fremført i en årrekke. Året etter ble Spelet om Heilag Olav urfremført på Stiklestad (tekst: Olav Gullvåg, musikk: Paul Okkenhaug). Det er senere blitt fremført årlig, men dessverre avlyst av smittevernhensyn under Covid-19. De moderne Olavsdagene tok til i 1963. De har vokst til å bli en våre viktigste nasjonale musikkfestivaler. Et interessant trekk i den fornyede olsok-tradisjonen er den nye interessen for pilegrimsvandring. Hvert år vandrer flokker av troende og søkende mennesker langs den gamle pilegrimsleden til Trondheim, hvor de kan ta inn på Nidaros Pilegrimsgård. Prost Torgeir Havgar startet de organiserte vandringene i 1977, da 71 norske pilegrimer vandret fra Hjerkinn til Trondheim. Men de første i nyere tid var en gruppe svenske ungdommer, som i 1958 vandret fra Selånger til Trondheim. 1800-tallets nyvåknede interesse for Olavsskikkelsen fikk også betydning for frimureriet. Navneformen varierer, men allerede den eldste eksisterende St. Johannesloge bærer helgenkongens navn: St. Olaus til den hvide Leopard. Navnet går igjen i de andre johanneslogene som arbeider etter det svenske system i Stamhuset: St. Olaus til de tre Søiler, St. Olaus til de tre Roser, St. Olaus til den gyldne Murskje og St. Olaus til de tre Hammere. Videre har vi St. Olaf til det gjenreiste Tempel (Trondheim), St. Olav til det gyldne Kors (Lillehammer), Olavslyset (Verdal) og Olav til den gyldne Passer (Strømmen). Som mannsnavn er det enda flere varianter av navnet, bl.a. Oluf, Olof, Ola og Ole.
Det er i år seks år igjen til 1000-årsminnet for slaget på Stiklestad, og diskusjonen om hvordan feiringen skal vinkles, er allerede i gang. At den vil få et folkelig og økumenisk – altså felleskirkelig – preg, tør være hevet over tvil, selv om man må regne med at de lutherske kvaler med å forholde seg til en katolsk helgen ikke helt kan utryddes. Derimot vil en gammel, men fortsatt aktuell utfordring bestå: Hvordan gjøre olsokfeiringen til noe mer enn et trøndersk fenomen? Og enda mer akutt: Kan Olav den hellige i dag og i årene som kommer, i det hele tatt fungere som et samlende symbol på Norge som en kristen nasjon? Om 1030 symboliserer kristningen av Norge, skal da 2030 komme til å symbolisere landets avkristning? I 2012 ble det strid omkring biskop Gunnar Stålsetts initiativ til å gjøre Stiklestad – av alle steder – til en multireligiøs arena. Tema for Olsokdagene på Stiklestad i år er «EKSTREM». Politisk ekstremisme, klima og rasisme er spørsmål som vil bli tatt opp. Å kjenne stolthet over egen historie er ikke etter tidens melodi. Nylig foreslo en prest i Den norske kirke i fullt alvor – om enn uten snev av realisme – å rive Nidarosdomen. Etter hvert som man sikter seg inn mot 2030, er det neppe noen stor tvil om at det multikulturelle og multireligiøse Norge vil legge viktige premisser for dagsordenen. Like sikkert er det at noen vil se dette som en utvanning av olavsarven og en trussel mot olsokfestens nasjonale dimensjon. For frimureriets fremtid vil det etter min mening være nødvendig å ha to tanker i hodet på én gang: På den ene siden skal vi vise respekt og toleranse for annerledes troende og tenkende. På den annen side skal vi holde urokkelig fast på vår egen arv og vårt kristne fundament. Om slaget på Stiklestad forteller Snorre at Olav i kampens kritiske øyeblikk lente seg opp mot en stein, kastet sverdet fra seg og bad Gud hjelpe seg.
Slik oppfylte han Jesu ord: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt» (Joh 12,24).
Av Stig Wernø Holter, X (Denne artikkelen har tidligere vært publisert i julinumrene av "Oscarnytt 2021 og 2022).
