Frimurer.no har gleden av å publisere denne artikkelen som også står på trykk i årets sommernummer av medlemsbladet for St. Johanneslogen Carl Johan i Horten.

 

Å bli frimurer

Da jeg for noen år siden ble spurt om jeg ikke kunne tenke meg å bli frimurer var min kunnskap om ordenen begrenset. Jeg hadde hørt noe om mystiske ritualer og et lukket hemmelig fellesskap med sterke bånd mellom medlemmene. Av bekjente frimurere fikk jeg høre at det er et sosialt fellesskap med et positivt innhold i et hyggelig miljø. På nettet kunne jeg lese at frimureriet bygger sitt arbeid på den kristne tro og at det er bare adgang for menn til å søke medlemskap.
Utvilsom er jeg mann og jeg har min barnetro.
Jeg ble derfor enig med Ordførende Mester i Loge Carl Johan om at vi tok en samtale. Den gikk veldig bra og han hadde med seg et ansøkningsskjema som vi fylte ut. Jeg skrev under på at jeg bekjenner meg til den kristne tro. Jeg er døpt inn i en kristen kirke og har beholdt min barnetro, så jeg mente å kunne stå inne for min underskrift. I opptaket til frimurerlærling bekreftet jeg mitt svar.
Til tross for dette grunnarbeidet må jeg i ettertid innrømme at jeg søkte medlemskap uten noen trosmessig bevissthet om hva det skulle innebære. På direkte spørsmål, i mitt første møte, tror jeg at jeg svarte at jeg søkte logen for å bli med i et sosialt fellesskap med et positivt innhold i et hyggelig miljø. Altså ingen grundige analyser av hva jeg gikk med i. På de første møtene undret jeg meg over hva som egentlig foregikk rundt meg. Ble fortalt at det er slik Frimureriet arbeider for at vi utvikler oss – gjennom personlig indre opplevelse. Jeg leste et sted at frimureriet er et inkluderende fellesskap for verdibasert egenutvikling på kristen grunn med etisk, moralsk, historisk og mytisk innhold. Dette er vårt verdigrunnlag. Det er et verdigrunnlag jeg kan stå inne for når jeg startet en vandring jeg ikke helt kan fatte hvor skal ende.

Vår kristne tro

I vår videre frimureriske vandring berøres jevnlig spørsmål om skaperverket og vår kristne tro. Vårt pedagogiske system bygger på at brødrene som opplever frimureriet innenfra skal kjenne seg igjen i noe av det de før har hørt. For å få utbytte av læremåten forutsetter det at vi bør ha kjennskap til bibelhistorien og ha et minimum av kristendomskunnskap.
Hva møter vi i logen? I frimurerbladet skrives det mange refleksjoner, mange med utfordrende spørsmål med
tanke på tro. I andre artikler drøftes vanskelige religiøse spørsmål på et høyt teologisk og filosofisk grunnlag. Dette har gjort at jeg noen ganger spør meg selv om jeg har sterk nok tro til å bli en god nok frimurer? Om jeg kan få en personlig utvikling gjennom vårt unike pedagogiske system? Hva er sterk nok tro og tilhørighet? Kan jeg stå inne for mitt svar på søknadsskjemaet? Forlanger Frimurerlogen mer av meg? Er det bare meg som ikke ser lyset?
Folk flest føler det er vanskelig å kalle seg kristne. Menn i min alder fikk det inn med morsmelka. Våre foreldre døpte oss, for noe annet ville være utenkelig. Dermed var skjebnen forseglet, vi var innskrevet i den norske kristne kirke. Vi fikk vår barnetro ofte gjennom en hjemmeværende mor som ba aftenbønn med oss og vi opplevde trygghet. Storesøsken måtte kanskje drasse oss med på søndagsskolen. Vi gikk på en skole med kristen formålsparagraf. Vi måtte pugge Fadervår, trosbekjennelse og et visst antall salmer. Vi lærte vår bibelhistorie. I femtenårsalderen sto konfirmasjon på valglista, terskelen til voksenlivet. Vi som er vokst opp på bygda slapp inn på dans. Alle ble konfirmert og knelende foran alterringen måtte vi personlig stadfeste vårt dåpsløfte.
De kommende år får de fleste av oss et mer distansert forhold til kirken. Vi går på juleaften, i bryllup og begravelser. En del av oss døpte våre barn, kanskje fordi det var forventet. Vår kristentro fikk vi mer på avstand, men på direkte spørsmål fra eldre slektninger bekrefter vi antagelig at vi har vel beholdt vår barnetro.

Å høre til – å forbli frimurer

På en biltur en søndagsmorgen for noe tid tilbake, hvor radioen sto på, overhørte jeg tilfeldigvis radiogudstjenesten. Prestens preken fikk meg til å lytte. Han snakket
om tvil og tro. Han brukte som utgangspunkt en gutt som gikk til konfirmantundervisning. Gutten syntes at det var vanskelig å kalle seg kristen og lurte på om han var bra nok til å bli konfirmert.
Prestens forklaring til gutten syntes jeg var interessant. Han tok utgangspunkt i at en kan dele det inn i tre typer kristne:

  • Det ene typen kan kalles den tenkende kristne. Den er de
    som er analyserende, de studerer grunntekstene og har en livsfilosofisk trosoverbevisning. Prestene tilhører sannsynligvis denne gruppen.
  • Den andre kan vi kalle følelseskristne. Det er de som jubler og synger halleluja hver dag og søker etter gudslykken i livssituasjonen.
  • Den tredje gruppen er de som hører til. De kan ikke formulere de mest overbevisende argumenter og føler det unaturlig å rope halleluja. Man er døpt, konfirmert og der vil vi bli begravet. De opplever tilhørighet til kirken. Kristen uten å kjenne svarene på alle teologiske spørsmål og uten å kunne stå fram som kristen i alle sammenhenger.


For kirken er alle tre typer gode nok. Det er du selv som avklarer om du vil høre til – og du tilhører.
Dette fikk meg til å reflektere videre rundt spørsmålet om hva som kreves for å bli frimurer. Er det slik i frimureriet at det er godt nok å høre til – å allikevel kunne fullføre vår frimureriske vandring? Det som er godt nok for kirken, er det godt nok for en videre frimurerisk vandring? Om jeg kan få en personlig utvikling gjennom vårt unike pedagogiske system?
Disse spørsmålene er det nok mange svar på, avhengig av hvem du spør. Men er det ikke bare du som lever ditt frimurerliv? Da er det vel slik at det bare er du selv som kan svare på hvordan din tro skal være for at du skal bli og forbli frimurer! Da er det antagelig godt nok å høre til.

Tekst: Per Skjegstad

Frimurer.no har gleden av å publisere denne artikkelen som også står på trykk i årets sommernummer av Under Kongelig Selg

Vi har vel alle ett eller annet forhold til tid. Enten den går for fort, eller sakte, om den strekker til, eller ikke. Men for mange har nok tidsbegrepet fått en ny mening denne våren. For de som endte opp med hjemmekontor kombinert med kanskje småbarn som ikke fikk lov til å gå i barnehagen, og skolebarn som var henvist til hjemmeskole, fikk nok begrepet tidsklemma en ny betydning.

Men mange, vi frimurere inkludert, ble over natten fratatt de fleste av våre tradisjonelle sosiale kontaktflater. 12. mars 2020 markerte et tidsskille; før og etter myndighetenes massive tiltak mot spredning av koronaviruset. Nesten umiddelbart etter nedstengingen begynte man å snakke om hvordan verden kom til å se ut etterpå, etter at ting er blitt normalt igjen. Nesten alle skribenter uttalte med skråsikkerhet 

at vår hverdag ville bli annerledes. Normalen ville med andre ord ikke være normal lenger.

Men det er jo ikke noe nytt i det. Vår tilværelse endrer seg hele tiden, og 

den har alltid gjort det. Og det i et akselererende tempo. Men det er høyst sannsynlig at vi på noen områder vil oppleve hverdagen ganske annerledes når denne pandemiperioden er over. Verdensøkonomien, som vi er så avhengig av, vil trenge tid på å hente seg inn igjen. Om den noen gang gjør det. Norge er jo i en spesiell gunstig situasjon, men det til tross, vi er helt avhengig av verden rundt oss. Vi vil oppleve permitteringer og oppsigelser, noe

som vil ramme de yngre spesielt hardt. De som kanskje sitter med nedbelånt bolig i en tidlig etableringsfase. De som er på vei inn i arbeidsmarkedet vil finne at tilbudene er færre enn før og inngangsporten betydelig trangere. Scenariene er mange, og mange vil oppleve en endret og vanskeligere hverdag.

Ved siden av denne koronakrisen har vi en pågående kamp for å redde kloden vår. Selve grunnlaget for vår egen eksistens er truet som følge av at vi overbelaster det miljøet vi er 

helt avhengig av. I vår higen etter økt velstand er vi tydeligvis villig til å betale en høy pris. Biologiprofessor Dag Olav Hessen, kjent fra utallige opptredener i TV og andre medier, viser til en rapport fra 2014 som forteller at siden 1970 er bestanden av verdens dyr halvert. Havet stiger som følge av temperaturstigning og issmelting. CO2 nivået stiger dramatisk, ja varselsignalene er mange. Så langt er det kommet, at det åpenbart ikke kan gå helt bra, sier han til Aftenpostens A-Magasin den 28. februar i år.

Vi nordmenn er et reisende folk. Over mange tiår har vi fylt opp charterfly til varmere strøk, eller til opplevelsesfylte destinasjoner, fordi vi kan og har anledning til det. Så ble grensene stengt, så og si over natten, flyene satt på bakken og planlagte reiser kansellert. Kanskje er det nå, i en påtvungen periode med isolasjon og reiseforbud at vi kan begynne å reflektere over vårt livsmønster. Men vi nordmenn kan ikke redde kloden vår alene. Et lite folk samlet på et stort geografisk område langt mot nord blir veldig små i den globale sammenhengen. Derfor må dette grønne skiftet påtvinges og styres av et verdensomfattende organ, som FN.

Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen ble intervjuet på TV hvor han tenkte høyt om utviklingen videre. Mye av det som er nevnt over var tema, men på ett område var han tydelig på at vi ville komme tilbake til normalen. Vi er sosiale vesener, som er helt avhengig av kontakt. Vi er vant til nærhet og varme, og er det noe vi alle lengter etter så er det å få lov til å gi en klem, eller på annen måte vise nærhet igjen. Når vi brødre møtes er håndtrykket ikke bare et normalisert ritual, men en tydeliggjøring av dette nærhetsbehovet.  

Vår egen Ordførende Mester var sitt ansvar bevisst den dagen også Logen måtte stenge dørene. Kontakt brødrene mellom måtte opprettholdes. Kontakt/ringelister ble etablert og fordelt mellom brødre som hadde anledning til å bidra. Den bakenforliggende tanken var å forsikre seg om at alle hadde det bra, eller om de trengte hjelp til noe. Men vel så viktig, viste det seg, var selve samtalen.

Og vi husker vel alle den digitalt overførte hilsningen han ga oss i St. Johanneslogen Carl Johan, fra vår egen logesal 17. mai, med musikkinnslag av «vår egen» Eva Langeland Gjerde og Vicky.  

Hva så med den tiden som kommer?

Har vi i denne koronatiden tatt oss tid til å reflektere over vårt personlige frimureri og hvordan det skal praktiseres fremover? Denne isolasjonsperioden vi har vært igjennom har i hvert fall vist meg hvor viktig det er med sosial kontakt og nærhet. Omsorg for våre medmennesker er en av våre kjæreste dyder, selv om det ikke er formulert slik, og det er viktig at vi har dette i tankene når vi planlegger for dagen i morgen og tiden som ligger foran oss.

Et gammelt ordtak, noen hevder det er av samisk opprinnelse, andre indiansk, sier at tiden går ikke, den kommer. Da er det nettopp viktig at vi planlegger for å benytte den vel! Eller som den amerikanske presten, Myron J. Taylor uttrykte det; Vår oppgave er ikke å legge år til livet, men å fylle de årene vi får med liv.

Tekst: Arvid Hermanstad

St. Johanneslogen Carl Johan har i tillegg til Horten sitt naturlige nedslagsfelt i området som strekker seg fra Sande i nord og til Tønsberg i syd - med Våle, Revetal og Ramnes i vest.

Fra 1999 har Loge Carl Johan holdt til i Logegården i Nordre Enggt.7. Eiendommen drives som et aksjeselskap hvor Odd Fellow og Frimurerne eier 50 % hver. Foruten en logesal hvor de formelle møter finner sted, inneholder Logegården selskapslokaler som også leies ut på fri basis. Fire forskjellige logeforeninger benytter lokalene. Foruten Frimurene omfatter dette både en mannsloge og en kvinneloge fra Odd Fellow, og en loge fra Maria-ordenen. Hver loge har sine faste møtedager. Carl Johan møtes på torsdager.

Vi minner om "Ludvigs kafè" hver lørdag i Logegården i Horten fra kl. 10.30 - 12.00.

Vafler, kaffe og broderlig samvær for brødre og deres nærmeste.

Pengene som samles inn går til Ludvigs små og store prosjekter i Logegården i Horten.

Vår loge, St. Johanneslogen Carl Johan, har etablert en gruppe brødre som vi velger å benevne "Broderkontakt".


Horten ble ladested i 1858 og kjøpstad i 1907 etter at det ved kgl. res. i 1818 ble besluttet at det på stedet skulle anlegges ny hovedstasjon for Marinen. Det var fra før ingen tettbebyggelse på Hortenstangen.

Den Norske Frimurerorden, Nedre Vollgt. 19, 0158 Oslo. Postboks 506 Sentrum, N-0105 Oslo. Telefon: 22 47 95 00

Kontaktinformasjon til Ordenen og sentrale embedsmenn
Ansvarlig redaktør for nettsidene:
Teknisk ansvarlig for nettsidene:

For spørsmål om Min Side og ditt medlemskap:

Personvernerklæring

© 1749-2022 Den Norske Frimurerorden