Da Korona-krisen rammet verden, ble mange isolert. Risikogruppene ble nødt til å holde seg hjemme. Og det gjaldt ikke bare dem. Også andre følte på isolasjon da restriksjonene var som hardest i mars/april 2020 og ukene gikk.
Da møtevirksomheten i de lukkede ordenene samtidig stoppet opp, fikk det store konsekvenser for den enkelte. Det var nemlig da vi som er medlemmer av slike ordensselskap så den virkelige verdien av disse organisasjonene.
Et fristed
For utenforstående kan det se ut som om poenget med lukkede ordener er å gi hverandre fordeler, konspirere om verdensherredømme eller å flotte seg med overdådige middager og godt drikke.
For oss som er med, er det noe ganske annet. Mange søker til de lukkede ordenene for å finne noe de ikke finner andre steder: Et fristed der de kan utforske hvem de er – i tradisjonelle og uforandrede former. Verdighet og rammer, men samtidig romslighet og takhøyde for ulike syn. I en lukket orden vil du bli utfordret, men du blir ikke fortalt hva som er rett og galt. Det må du finne ut av selv, men du blir gitt verktøy for å finne ut av det. I de fleste ordener ligger fokuset nettopp økt selvinnsikt, egenutvikling og introspeksjon: At medlemmene skal forstå litt mer om seg selv, om sitt forhold til sine medmennesker, og til de store spørsmålene som liv, død, tro og tvil. Kort sagt: Kjenner du deg selv bedre, er du bedre i stand til å være der for andre mennesker.
Et nært fellesskap
Det kan være mange som har følt seg trukket mot en lukket orden av ulike grunner. Å høre til i et nært fellesskap kan være forlokkende. Å bli med i en slik orden er ikke så vanskelig som det er vanlig å tro. Interesserte vil finne opplysninger på den enkelte ordens hjemmesider (jada, de har det!). Der vil man kunne lese om opptaksvilkår og sende en henvendelse dersom man ønsker kontakt.
Men det finnes et annet og svært viktig aspekt ved lukkede ordener: Tilhørighet. 50000 mennesker møtes jevnlig for å utvikle seg selv – sammen. Det skaper tillit, samhold og tilhørighet. En av vår tids største utfordringer er ensomhet. Svært mange, og spesielt menn, er ensomme. Som nevnt har en del av oss har kjent på isolasjon og ensomhet i forbindelse med pandemien. For mange er dette hverdagen også ellers.
I en undersøkelse fra SSB oppgir 17% av eldre over 67 år at de er plaget av ensomhet. I lukkede ordener er de fleste medlemmene med på livstid. F.eks. er gjennomsnittsalderen ved inntreden i Den Norske Frimurerorden ca 42 år, og gjennomsnittsalderen på medlemmene er ca 62 år. En stor andel av medlemmene er nettopp i den aldersgruppen som rammes mest av ensomhet.
Gode krefter
Nå har vi levd med Korona-pandemien tett på oss, og møtevirksomheten i de lukkede ordenene har vært avlyst i lange perioder. På samme tid merket medlemmene at samholdet og tilhørigheten er sterkere enn noen gang. Medlemmene tar vare på hverandre og hverandres familier. De yngre hjelper de eldre med handling, medlemmer ringer til hverandre, og det avholdes videomøter for å ha kontakt tross fysisk avstand. Følelsen av å tilhørighet har ikke blitt svekket – kanskje tvert i mot.
Nå kan du kanskje si at dette gjelder for alle organisasjoner. Og det kan tenkes. Samtidig er dette et aspekt ved de lukkede ordener som kanskje de færreste tenker over. Nettopp det at 50000 mennesker i Norge har et sted å gå til – ofte ukentlig – der de treffer andre søkende mennesker. Det aktiverer hjernen, og stimulerer hjertet. Ordenene er fellesskap som samler mennesker på tvers av alder, etnisitet, bakgrunn, politisk ståsted, legning og yrkesgrupper. Både yngre og eldre, kvinner såvel som menn, som ellers ville følt seg ensomme, finner gode og stimulerende fellesskap i lukkede ordener.
Og hva er målet for disse ordenene? Jo, at det medlemmene lærer om seg selv skal gjøre dem til gode krefter i det samfunnet de lever i.
Så er kanskje ikke det å være med i en lukket orden så sært og underlig likevel.
