Frimurer.no har gleden av å publisere tanker fra lenestolen. Forfatteren er Torbjørn Hestnes tidligere Ordførende Mester i St. Andreaslogen Vestfold. Teksten er første gang publisert i Bøgekronen medlemsblad for frimurerlosjen i Larvik i mai 2020.

Jeg har vært på kino og sett meg selv. Eller rettere sagt et speilbilde av meg selv i deler av mitt tidligere liv. Jeg har sett filmen «Håp» som handler om en som får beskjed om at hun har en kreftsvulst i hjernen som i utgangspunktet er uhelbredelig, og at hun i verste fall har bare tre mnd. igjen å leve. Siden jeg selv for snart 24 år siden mistet min kone etter at hun ble rammet av en kreftsykdom, var det på mange måter tøft å se denne filmen. Det ble som jeg nevnte et speilbilde av hva jeg selv opplevde for mange år siden. Noe av handlingen og noen replikker var nesten som «kopier» av hva som ble gjort og sagt den gang. Filmen, sammen med at en kjær broder ble rammet av sykdom omtrent samtidig, ble bakteppet for nye «Tanker fra godstolen».
Vi mennesker er i mange sammenhenger «feige». Det er ikke alle situasjoner vi blir stilt overfor vi takler like godt, som vi føler oss bekvemme i. Da er det lett å «gå utenom» som Bøygen sier til Peer Gynt. Peer Gynt har kommet litt på vidvanke og møter Bøygen, eller rettere sagt bare en stemme.
Den stemmen som snakker til Peer kan tolkes på så mange måter. Det er ikke sikkert det er Bøygen Peer hører, det er kanskje hans egen indre stemme som maner til å vike unna, til ikke å ta beslutninger i vanskelige spørsmål og situasjoner. Vi er nok også litt Peer i gitte situasjoner, og vi går vel også utenom noen ganger når vi føler at vi ikke har «kontroll». Hvor ofte hender det ikke at vi ser en bekjent i butikken eller på gaten, som har mistet en av sine kjære nylig, eller har et familiemedlem som er alvorlig syk. Da blir vi ofte utrygge på situasjonen, - - og på oss selv, og vi «skygger» unna. Vi krysser kanskje ofte over på den andre siden av gaten, eller vi «gjemmer» oss bak hyllene i butikken for å slippe unna en situasjon vi ikke er riktig sikre på hvordan vi skal takle. Sønnen min opplevde noe av dette da hans mor døde. Han var den gang 18 år gammel og jobbet sammen med mange på sin egen alder.
Jeg skjønner godt at ungdommer ikke helt vet hvordan de skal takle en situasjon hvor en kollega har mistet en av sine. Da er det enkleste kanskje å «gå utenom». Sønnen min følte etter noen dager uten at noen «turte» å snakke til ham at noe måtte gjøres. Han samlet alle kollegaene og sa noen ord om at hans mor var død, men at livet må gå videre, og avsluttet med; «jeg er ikke spedalsk».
Nei mine brødre, ingen er «spedalske» fordi om de har mistet en av sine kjære, eller er i en vanskelig situasjon på en eller annen måte. Ta kontakt med den eller de du vet ikke har det så greit. I disse «coronatider» er det godt at vi har mobiltlf, Facebook, Instagram, og hva de nu heter alle de nymotens måtene å kommunisere på uten at vi behøver å ha «nærkontakt». «Gå ikke utenom» verken på gata, i butikken eller på nettet.

Larvik, april 2020.
Torbjørn.