Frimurer.no har igjen gleden av å publisere tanker fra godstolen. Forfatteren er Torbjørn Hestnes tidligere Ordførende Mester i St. Andreaslogen Vestfold. Teksten er første gang publisert i Bøgekronen medlemsblad for frimurerlosjen i Larvik.

Det regner og blåser ute og det er surt og kaldt, men her inne i godstolen er det lunt og varmt. Det er søndag og jeg bare sitter her og ser ut i hagen, på trær, busker og blomster. Vi er i oktober måned og naturen begynner så smått å vise tegn på at den snart skal visne og gå i dvale. Busker og trær er ennå grønne, men her og der ser jeg blader som begynner å få en mørkere lød. Rosenbuskene er ennå fulle av knopper, men bare en og annen av de greier å folde seg ut, liksom for å fortelle at: «Jeg gir meg ikke så lett, jeg vil ikke visne hen å dø ennå». Men, selv om det for det meste ennå er grønt ute i hagen, og det ennå er blomster som lyser opp med sine farger, er det ikke til å komme forbi at det går mot høst, og - - vinter.
Naturen «vet» at den på denne tiden av året snart skal visne hen og dø. Den avfinner seg med sin skjebne, men den «vet» også at selv om den blir begravd under et teppe av snø og må tilbringe lang tid i mørket, så kommer det en dag hvor den igjen vil få se lyset. Alle forandringene vi ser på trær, blomster og busker om høsten er naturens egne forberedelser med tanke på evig liv. 

Hvordan er det så med oss mennesker, gjør vi våre forberedelser med tanke på evig liv?  I Johs.ev. kap. 11 vers 25 sier Jesus: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg skal leve om han enn dør». Som frimurere bekjenner vi oss til den kristne tro, men kan vi med hånden på hjertet svare ja når det spørres om vi lever i pakt med denne bekjennelsen? Døden er ugjenkallelig, men forbereder vi oss i ett og alt på dens komme? Våre forberedelser kan ikke bare gjøres i livets høst, som i naturen. Vi må hele livet leve slik at vi, når den tid kommer, vet at vi har forberedt oss så godt vi har formådd, og at vi med god samvittighet kan nedlegge våre jordiske verktøy når den Tr.f. St. Bm. kaller.

Larvik, høsten 2020.

Torbjørn.

Frimurer.no har gleden av å publisere tanker fra godstolen. Forfatteren er Torbjørn Hestnes tidligere Ordførende Mester i St. Andreaslogen Vestfold. Teksten er første gang publisert i Bøgekronen medlemsblad for frimurerlosjen i Larvik i mai 2020.

Jeg har vært på kino og sett meg selv. Eller rettere sagt et speilbilde av meg selv i deler av mitt tidligere liv. Jeg har sett filmen «Håp» som handler om en som får beskjed om at hun har en kreftsvulst i hjernen som i utgangspunktet er uhelbredelig, og at hun i verste fall har bare tre mnd. igjen å leve. Siden jeg selv for snart 24 år siden mistet min kone etter at hun ble rammet av en kreftsykdom, var det på mange måter tøft å se denne filmen. Det ble som jeg nevnte et speilbilde av hva jeg selv opplevde for mange år siden. Noe av handlingen og noen replikker var nesten som «kopier» av hva som ble gjort og sagt den gang. Filmen, sammen med at en kjær broder ble rammet av sykdom omtrent samtidig, ble bakteppet for nye «Tanker fra godstolen».
Vi mennesker er i mange sammenhenger «feige». Det er ikke alle situasjoner vi blir stilt overfor vi takler like godt, som vi føler oss bekvemme i. Da er det lett å «gå utenom» som Bøygen sier til Peer Gynt. Peer Gynt har kommet litt på vidvanke og møter Bøygen, eller rettere sagt bare en stemme.
Den stemmen som snakker til Peer kan tolkes på så mange måter. Det er ikke sikkert det er Bøygen Peer hører, det er kanskje hans egen indre stemme som maner til å vike unna, til ikke å ta beslutninger i vanskelige spørsmål og situasjoner. Vi er nok også litt Peer i gitte situasjoner, og vi går vel også utenom noen ganger når vi føler at vi ikke har «kontroll». Hvor ofte hender det ikke at vi ser en bekjent i butikken eller på gaten, som har mistet en av sine kjære nylig, eller har et familiemedlem som er alvorlig syk. Da blir vi ofte utrygge på situasjonen, - - og på oss selv, og vi «skygger» unna. Vi krysser kanskje ofte over på den andre siden av gaten, eller vi «gjemmer» oss bak hyllene i butikken for å slippe unna en situasjon vi ikke er riktig sikre på hvordan vi skal takle. Sønnen min opplevde noe av dette da hans mor døde. Han var den gang 18 år gammel og jobbet sammen med mange på sin egen alder.
Jeg skjønner godt at ungdommer ikke helt vet hvordan de skal takle en situasjon hvor en kollega har mistet en av sine. Da er det enkleste kanskje å «gå utenom». Sønnen min følte etter noen dager uten at noen «turte» å snakke til ham at noe måtte gjøres. Han samlet alle kollegaene og sa noen ord om at hans mor var død, men at livet må gå videre, og avsluttet med; «jeg er ikke spedalsk».
Nei mine brødre, ingen er «spedalske» fordi om de har mistet en av sine kjære, eller er i en vanskelig situasjon på en eller annen måte. Ta kontakt med den eller de du vet ikke har det så greit. I disse «coronatider» er det godt at vi har mobiltlf, Facebook, Instagram, og hva de nu heter alle de nymotens måtene å kommunisere på uten at vi behøver å ha «nærkontakt». «Gå ikke utenom» verken på gata, i butikken eller på nettet.


Larvik, april 2020.
Torbjørn.