Kjære brødre:
La derfor julebudskapet være en inspirasjon for hverandre inn i det nye året. La oss være noe for de vi vil møte på vår veg. La oss være inkluderende, inspirerende og velvillige overfor våre medmennesker – særlig de som er i pressede situasjoner på grunn av ensomhet, sorg, svik, misbruk eller fordømmelse. La oss vise at vi hører sammen med alle – i tro, håp og kjærlighet.Og for mange handler kanskje det nye året først og fremst om håp.
Det nye året - 2018, kan håp bli til noe mer hvis vi er villige til å gi; vi kan gi enda mer av vår tid, vårt nærvær, vår omsorg og våre krefter til noen av de som er utenfor og som i særlig grad trenger noe å glede seg over.
Ja, for det kan bli mye å glede seg over og mye å glede seg til. Store opplevelser lyser selvfølgelig opp, men vel så ofte er det de små ting i livet som kan bringe glede – i stort monn. Små forandringer som kan lyse opp en ellers så trist dag. Små opplevelser som ikke alltid har ord, men som gir forventning og glede. Små tegn på at noen bryr seg. Det er mye å glede seg til, når vi klarer å se…
Noen ganger er det lett, andre ganger ikke. Av og til mister jeg motivasjonen og blir humørsyk. Ett eller annet får meg til å miste det jeg måtte ha av forventninger; noe som gjør det umulig å glede seg …. til noe som helst.
Men mismotet er mørkets vei. Når forventningene blir borte, er det fort gjort å miste både mål og mening – ja noen ganger motet også.
Frimureriet har ofte hjulpet meg ut av slike tilstander.
Når tvilen sniker seg innpå, har jeg gjennom våre ritualer lært meg at det ikke finnes en tvil uten at troen er like i nærheten. Og ikke bare troen, men håpet og kjærligheten også. Våre akter er der til hjelp og støtte ved å fortelle, peke, vise fram - at nye ting kan skje, at Sannhet og Lys finnes der fremme – noe å håpe på. Men, vi må selv velge håpet – tørre å ta imot. Vi må åpne oss for det, ellers forsvinner det. Det er med håpet som med troen – at det har lite å støtte seg til.
Når vi snakker om håp, tenker vi gjerne på fremtiden. Men håpet ligger egentlig i nuet. Å være fullt tilstede er håp. Håpet skapes i nuet og lever i oss alle. Nuet er ikke bundet til tiden – nuet gir oss mulighet til stadig å begynne på nytt.
Dersom vi lever i håpet – er vi stadig ved begynnelsen. Det som kreves av oss er ikke å ha nådd fram, men hele tiden å forsøke. La 2018 bli et forsøksår!
Godt nytt år, kjære brødre.
Tore Evensen
Stormester
