Å bli og forbli frimurer

||| ||| Foto: |||

Frimurer.no har gleden av å publisere denne artikkelen som også står på trykk i årets sommernummer av medlemsbladet for St. Johanneslogen Carl Johan i Horten.

 

Å bli frimurer

Da jeg for noen år siden ble spurt om jeg ikke kunne tenke meg å bli frimurer var min kunnskap om ordenen begrenset. Jeg hadde hørt noe om mystiske ritualer og et lukket hemmelig fellesskap med sterke bånd mellom medlemmene. Av bekjente frimurere fikk jeg høre at det er et sosialt fellesskap med et positivt innhold i et hyggelig miljø. På nettet kunne jeg lese at frimureriet bygger sitt arbeid på den kristne tro og at det er bare adgang for menn til å søke medlemskap.
Utvilsom er jeg mann og jeg har min barnetro.
Jeg ble derfor enig med Ordførende Mester i Loge Carl Johan om at vi tok en samtale. Den gikk veldig bra og han hadde med seg et ansøkningsskjema som vi fylte ut. Jeg skrev under på at jeg bekjenner meg til den kristne tro. Jeg er døpt inn i en kristen kirke og har beholdt min barnetro, så jeg mente å kunne stå inne for min underskrift. I opptaket til frimurerlærling bekreftet jeg mitt svar.
Til tross for dette grunnarbeidet må jeg i ettertid innrømme at jeg søkte medlemskap uten noen trosmessig bevissthet om hva det skulle innebære. På direkte spørsmål, i mitt første møte, tror jeg at jeg svarte at jeg søkte logen for å bli med i et sosialt fellesskap med et positivt innhold i et hyggelig miljø. Altså ingen grundige analyser av hva jeg gikk med i. På de første møtene undret jeg meg over hva som egentlig foregikk rundt meg. Ble fortalt at det er slik Frimureriet arbeider for at vi utvikler oss – gjennom personlig indre opplevelse. Jeg leste et sted at frimureriet er et inkluderende fellesskap for verdibasert egenutvikling på kristen grunn med etisk, moralsk, historisk og mytisk innhold. Dette er vårt verdigrunnlag. Det er et verdigrunnlag jeg kan stå inne for når jeg startet en vandring jeg ikke helt kan fatte hvor skal ende.

Vår kristne tro

I vår videre frimureriske vandring berøres jevnlig spørsmål om skaperverket og vår kristne tro. Vårt pedagogiske system bygger på at brødrene som opplever frimureriet innenfra skal kjenne seg igjen i noe av det de før har hørt. For å få utbytte av læremåten forutsetter det at vi bør ha kjennskap til bibelhistorien og ha et minimum av kristendomskunnskap.
Hva møter vi i logen? I frimurerbladet skrives det mange refleksjoner, mange med utfordrende spørsmål med
tanke på tro. I andre artikler drøftes vanskelige religiøse spørsmål på et høyt teologisk og filosofisk grunnlag. Dette har gjort at jeg noen ganger spør meg selv om jeg har sterk nok tro til å bli en god nok frimurer? Om jeg kan få en personlig utvikling gjennom vårt unike pedagogiske system? Hva er sterk nok tro og tilhørighet? Kan jeg stå inne for mitt svar på søknadsskjemaet? Forlanger Frimurerlogen mer av meg? Er det bare meg som ikke ser lyset?
Folk flest føler det er vanskelig å kalle seg kristne. Menn i min alder fikk det inn med morsmelka. Våre foreldre døpte oss, for noe annet ville være utenkelig. Dermed var skjebnen forseglet, vi var innskrevet i den norske kristne kirke. Vi fikk vår barnetro ofte gjennom en hjemmeværende mor som ba aftenbønn med oss og vi opplevde trygghet. Storesøsken måtte kanskje drasse oss med på søndagsskolen. Vi gikk på en skole med kristen formålsparagraf. Vi måtte pugge Fadervår, trosbekjennelse og et visst antall salmer. Vi lærte vår bibelhistorie. I femtenårsalderen sto konfirmasjon på valglista, terskelen til voksenlivet. Vi som er vokst opp på bygda slapp inn på dans. Alle ble konfirmert og knelende foran alterringen måtte vi personlig stadfeste vårt dåpsløfte.
De kommende år får de fleste av oss et mer distansert forhold til kirken. Vi går på juleaften, i bryllup og begravelser. En del av oss døpte våre barn, kanskje fordi det var forventet. Vår kristentro fikk vi mer på avstand, men på direkte spørsmål fra eldre slektninger bekrefter vi antagelig at vi har vel beholdt vår barnetro.

Å høre til – å forbli frimurer

På en biltur en søndagsmorgen for noe tid tilbake, hvor radioen sto på, overhørte jeg tilfeldigvis radiogudstjenesten. Prestens preken fikk meg til å lytte. Han snakket
om tvil og tro. Han brukte som utgangspunkt en gutt som gikk til konfirmantundervisning. Gutten syntes at det var vanskelig å kalle seg kristen og lurte på om han var bra nok til å bli konfirmert.
Prestens forklaring til gutten syntes jeg var interessant. Han tok utgangspunkt i at en kan dele det inn i tre typer kristne:

  • Det ene typen kan kalles den tenkende kristne. Den er de
    som er analyserende, de studerer grunntekstene og har en livsfilosofisk trosoverbevisning. Prestene tilhører sannsynligvis denne gruppen.
  • Den andre kan vi kalle følelseskristne. Det er de som jubler og synger halleluja hver dag og søker etter gudslykken i livssituasjonen.
  • Den tredje gruppen er de som hører til. De kan ikke formulere de mest overbevisende argumenter og føler det unaturlig å rope halleluja. Man er døpt, konfirmert og der vil vi bli begravet. De opplever tilhørighet til kirken. Kristen uten å kjenne svarene på alle teologiske spørsmål og uten å kunne stå fram som kristen i alle sammenhenger.


For kirken er alle tre typer gode nok. Det er du selv som avklarer om du vil høre til – og du tilhører.
Dette fikk meg til å reflektere videre rundt spørsmålet om hva som kreves for å bli frimurer. Er det slik i frimureriet at det er godt nok å høre til – å allikevel kunne fullføre vår frimureriske vandring? Det som er godt nok for kirken, er det godt nok for en videre frimurerisk vandring? Om jeg kan få en personlig utvikling gjennom vårt unike pedagogiske system?
Disse spørsmålene er det nok mange svar på, avhengig av hvem du spør. Men er det ikke bare du som lever ditt frimurerliv? Da er det vel slik at det bare er du selv som kan svare på hvordan din tro skal være for at du skal bli og forbli frimurer! Da er det antagelig godt nok å høre til.

Tekst: Per Skjegstad

Sist redigert mandag, 13 juli 2020 13:56