Frimurer.no har igjen gleden av å publisere tanker fra godstolen. Forfatteren er Torbjørn Hestnes tidligere Ordførende Mester i St. Andreaslogen Vestfold. Teksten er første gang publisert i Bøgekronen medlemsblad for frimurerlogen i Larvik.
Det regner og blåser ute og det er surt og kaldt, men her inne i godstolen er det lunt og varmt. Det er søndag og jeg bare sitter her og ser ut i hagen, på trær, busker og blomster. Vi er i oktober måned og naturen begynner så smått å vise tegn på at den snart skal visne og gå i dvale. Busker og trær er ennå grønne, men her og der ser jeg blader som begynner å få en mørkere lød. Rosenbuskene er ennå fulle av knopper, men bare en og annen av de greier å folde seg ut, liksom for å fortelle at: «Jeg gir meg ikke så lett, jeg vil ikke visne hen å dø ennå». Men, selv om det for det meste ennå er grønt ute i hagen, og det ennå er blomster som lyser opp med sine farger, er det ikke til å komme forbi at det går mot høst, og - - vinter.
Naturen «vet» at den på denne tiden av året snart skal visne hen og dø. Den avfinner seg med sin skjebne, men den «vet» også at selv om den blir begravd under et teppe av snø og må tilbringe lang tid i mørket, så kommer det en dag hvor den igjen vil få se lyset. Alle forandringene vi ser på trær, blomster og busker om høsten er naturens egne forberedelser med tanke på evig liv.
Hvordan er det så med oss mennesker, gjør vi våre forberedelser med tanke på evig liv? I Johs.ev. kap. 11 vers 25 sier Jesus: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg skal leve om han enn dør». Som frimurere bekjenner vi oss til den kristne tro, men kan vi med hånden på hjertet svare ja når det spørres om vi lever i pakt med denne bekjennelsen? Døden er ugjenkallelig, men forbereder vi oss i ett og alt på dens komme? Våre forberedelser kan ikke bare gjøres i livets høst, som i naturen. Vi må hele livet leve slik at vi, når den tid kommer, vet at vi har forberedt oss så godt vi har formådd, og at vi med god samvittighet kan nedlegge våre jordiske verktøy når den Tr.f. St. Bm. kaller.
Larvik, høsten 2020.
Torbjørn.
