Uten musikk blir møtet fattig

Frimurerordenen omtaler gjerne sin arbeids­form som et pedagogisk program med formål å lære brødrene den Kongelige Kunst. Hva denne kunst måtte innebære, og hva for ferdigheter som måtte kreves av dens utøvere, forteller Ordenen oss ikke klart og direkte. Det må frimurerne selv søke å finne ut av under sin vandring. Men det tør være nokså åpenbart at det dreier seg om noe som vi også må kunne betegne som ”livskunst”. I alle fall er det her tale om kunst i meget vid forstand.

 

Musikk og musikalsk virksomhet er imid­lertid neppe det som utad karakteriserer fri­murerordenen. Ei heller framtrer musikk ovenfor recipienden som noen betydningsfull side ved den Orden han begir seg inn i. Likevel har musikk en til dels avgjørende rolle i frimureri­ets dannelsesprogram i de fleste av logens gra­der. En særlig betydningsfull plass har musik­ken i Johanneslogens annen grad.

Et logemøte uten musikk vil neppe oppleves som et fullverdig møte.

Organisten i logen

Men selv om musikk ifølge logens rituale er nødvendig tilstede i logemøter fra de laveste til de høyeste grader, har ikke Ordenens lover brukt mange ord på organisten. Inntil 1998 var han ikke å finne under Lovenes opplisting av ordinære embetsmenn i noen av de nevnte loger.

Organisten var riktignok nevnt i et tillegg til lovene, hvor det ble uttalt at Landslogen skal ha en Kantor som skal ha X grad, samt en eller flere visekantorer. I et tillegg til omtalen av Provinciallogen var det nevnt at Provincillogen skal ha en bibliotekar og en kantor, hvor Kan­tor skal minst IX grad.

Organisten er her betegnet med den mer høytidelige tittel Kantor (som egentlig betyr forsanger/sanglærer, av det latinske cantare, som betyr å synge).

Ikke i lovene

Ut over dette hadde Ordenens lover inntil 1998 ingen omtale av organisten og organistens vikar, verken i Stewardslogen, eller Johanneslogen. Dog forutsatte seremonier og ritualer for alle logens grader at musikk framføres på navngitte steder under møtets forløp. Der ble forutsatt en organist! I praksis utfører organisten en embets­mannsfunksjon i alle loger hvor der skal fram­føres musikk som ledd i møtets gang.

Det var derfor med glede organistene mottok den lovrevisjon som ble gitt 8.juni 1998. Med denne revisjonen ble Kantor gitt status som embetsmann i alle loger fra og med Stewardslo­gen og oppover. Landslogen har etter dette tre kantorer; Overkantor med status som overoffici­ant, Førstekantor med status som officiant, samt Kantor med status som underofficiant. Provinci­allogen har to kantorer; Førstekantor med status som alminnelig officiant og Kantor med status som underofficiant. Stewardslogen har fra juni 1998 Kantor med status som underofficiant.

Andreasgradene

Det var også med glede man mottok meldin­gen om musikk i Andreaslogen. Det syntes å være stor glede over den berikelse av møtet som musikk-innslaget brakte med seg. Dess­verre synes musikken i Andreaslogen å ha fått en begrenset levetid. Det er å håpe at der fin­nes grunnlag til å gi musikken en fast og varig posisjon også i denne loge.

Men hva med Johanneslogen? Musikken er her en helt nødvendig del av møtets forløp og innhold. Uten musikk blir møtet fattig. Men organisten som forutsettes å frambringe denne del av møtets innhold, er i lovens forstand fortsatt en relativt ukjent person med en unevnt, om enn nødvendig funksjon.

Organistens rolle

Om Kantor i de høyere grader heter det i logens forskrifter at vedkommende helst bør være utdannet organist, eller ha annen egnet musikkutdanning. De er nok i stort mindre­tall, de organister i Frimurerlogen som tilfreds­stiller slike ideale krav. Likevel bør det fortsatt være riktig å stille de ideale krav. Men i den daglige gjerning må vi samtidig være særdeles takknemlige for de mange brødre som stiller til tjeneste og betjener organistfunksjonen på en god måte uten å ha den fullt ønskelige musiker-erfaring og bakgrunn.

Organisten har det privilegium, i motsetning til de fleste øvrige embetsmenn, at han langt på veg selv kan velge hva han vil framføre. Han er riktignok, som øvrige embetsmenn, bundet av å følge de ledd og den sekvens som er satt for vedkommende møte, men innholdet i de enkelte musikalske innslag er langt på veg hans eget valg. I dette ligger der en stor frihet, men samtidig også en utfordring og et ansvar.

Følelser

Ingen annen av logens embetsmenn har som organisten anledning til å legge sin sjel og sine følelser inn i det han presenterer. Organisten benytter seg riktignok av et annet språk enn de øvrige embetsmenn, et språk uten ord, men som kan appellere til følelser og innlevelse, som til tider kan være sterkere enn ord. Organisten har som ingen andre anledning til å presentere logens budskap på en måte og med et språk som gjør at han også presenterer seg selv, som bærer og budbringer av dette budskap.

I dette ligger der en stor utfordring for orga­nisten, til tider så stor at organisten føler seg alt for liten for oppgaven. Det er ikke lett å skulle ”avkle” seg selv i musikalsk forstand foran en samling lyttende og forhåpentligvis også opp­merksomme brødre. Men dette krever også at man er mentalt trygg på seg selv, at man vet at det man har satt seg fore å presentere, det kan man gjennomføre. Men er man usikker på hvorvidt man rent teknisk mestrer oppgaven godt nok, så kan organistens gjerning bli tung å ”bære”. Det hender at man som organist mis­unner de embetsmenn som har et ”manus­kript” til å lese opp av. Men som regel er man i stand til med glede å gi kunne musikken den form og det innhold som er forventet, slik at forsamlingen føler at møtet ble godt og riktig gjennomført. Og etter utført framføring sitter man som regel igjen med gleden over atter å ha lykkes i sin gjerning. Den gleden er en form for belønning som er få andre embetsmenn er forunt.

Musikalsk mening

Organistens musikalske innslag i møtets gang er på en måte av to slag, eller sagt på en annen måte: musikken har to ulike funksjoner og dermed også to ulike karakterer. På den ene siden skal organisten framføre tydelige og avgrensede musikalske innlegg som avgren­sede ledd i møteritualet; musikk som skal ha sin klare musikalske mening med begynnelse og avslutning, gjerne samme strofe/melodi hver gang den opptrer i møtets gang, og rela­tivt fast bundet til ritualets tekst. Musikken er i slike tilfelle en form for forsterkning av det budskap som framføres verbalt og i form av symboler for øvrig.

Organisten framfører også bakgrunnsmu­sikk, et slag musikalsk bakteppe til en eller flere sekvenser i møtets gang. Denne kate­gori musikalsk bidrag til logemøtet kan synes å nærme seg i karakter det man popu­lært betegner som ”Musakk”, som ingen egentlig hører på, men som likevel etterlater seg et tomrom dersom det ikke lenger er tilstede. Heri ligger den fare at musikken i sin alminnelighet i logen blir oppfattet som bak­grunnsmusikk, som egentlig ikke selvstendig ”forteller” noe, men bare er der for å fylle ut tomrom inntil noe meningsfullt inntrer. Det er kan hende dette man bør ha ”in mente” når man som organist fra tid til annen opplever å bli ”kuttet av” med et hammerslag før man har fått fullført den musikalske mening eller meningsfulle avslutning man bestrebet seg på å framføre.

Status

Et omfattende øvings-og forarbeide er for mange organister en forutsetning for en trygg og vellykket framføring av musikken i møtet. Dette arbeidet er ikke uten videre synlig for de øvrige brødre. Organisten betjener en funk­sjon under gjennomføringen av logemøtet som ikke er mindre betydningsfull enn de øvrige brødre som utøver formell embetsmannfunk­sjon. Det burde være på tide å gi også organis­ten i Johanneslogen og Andreaslogen den embetsmanns-status som utøvelsen av hans reelle embetsfunksjon tilsier.

Ofte har organisten den opplevelse at han helst ikke bør sees, men at han heller bør gjemmes bort, om han enn så gjerne skal høres. Vi savner en klar og forståelig begrun­nelse for hvorfor organisten og hans instru­ment skal skjules oppe på en hylle, i et skap, bak tepper og forheng, eller til og med bak en glugge i veggen.

Er det ikke nå på tide å ta organisten ut av ”skapet” og plassere ham på golvet i salen sammen med de øvrige brødre som deltar i logemøtet?

Ut av skapet

Dersom organisten skal kunne utøve sin funk­sjon på en fullverdig måte, må han uten van­skelighet kunne være fullt orientert om hvor handlingen til enhver tid befinner seg. En annen side, eller kunne vi kalle det ”nød­vendighet”, ved organistens virke er at han, mens han spiller, må kunne bedømme hvorle­des hans musikk ”bærer” ut i det rom han spil­ler for. Det gjelder både volum og klangbilde. Det er umulig for organisten å kunne ha noen sikker oppfatning om hvorledes det lydbilde han forsøker å skape, framstår for den forsam­ling han spiller for, så lenge han selv sitter skjult bak en vegg, et forheng, eller lyd-hind­ring av en eller annen art. En forutsetning for god kommunikasjon mellom orgel/organist og den forsamling han skal betjene, er at organis­ten uten vanskelighet har den fulle oversikt over det skjer i salen, og dertil at han hører tilnærmet det samme som hans tilhørere.

Uten sammenligning forøvrig bør det kunne vises til at orglet i moderne småkirker ofte er plassert på golvet, til dels oppe i koret, hvor­med både orgel og organist befinner seg i sen­trum for menighetens oppmerksomhet.

Ny tid

Mangelen på organister er trolig noe vi må leve med. Situasjonen henger nok sammen med musikalsk-kulturelle endringer i vårt samfunn. ”Trø-orglet” eller Harmoniet, og til dels pia­noet, som en gang hadde sin normale plass i et velutstyrt hjem, er avløst av gitaren, og en rekke teknologiske vidunder-apparater som mer eller mindre spiller selv. ”Musikerens” oppgave er ofte redusert til det å velge hvilke instrument-lyder, melodier og rytmer man skal la teknologien frambringe. Vår moderne tids hjelpemidler har på mange vis gitt musi­keren andre oppgaver enn kun det å kunne spille etter noter i tradisjonell forstand. Dette er noe vi bare må leve med. Kan vi utnytte det i logen, så bør vi gjøre det.

Sikkert er det imidlertid at selv om musikk­instrumenter og musikk-spilleferdighet er blitt annerledes enn før, så er der ikke blitt færre musikalske mennesker. Og mennesker, også frimurerbrødre, kan fortsatt lære nytt, også nye musikkferdigheter. Der finnes fortsatt spillende og meget musikalske brødre som kunne ønske å lære seg den musikalske ferdighet og innsikt som er nødvendig for å kunne virke som organist i logen, men som enda ikke har hatt mot til å tre fram.

Mangelen på organister i logen gjenspeiler forøvrig også mangel på organister i sam­funnet generelt. Mangelen på organister i logen kan bare bøtes på ved at brødrene bidrar med å rekruttere nye brødre med den ønskelige musikalske forutsetning og legning. Og fram­for alt: Organistvervet i logen må framstå for logens brødre som attraktivt!

 

 

Sist redigert søndag, 26 mars 2017 17:27