Minneord over Frank Meidell Falch

Minneord over Frank Meidell Falch

Les Ordførende Mester Pål Fie Mathiesens minneord over vår loges tidligere Ordførende Mester Frank Meidell Falch

"Opptakten til denne julelogen blir dessverre annerledes enn jeg hadde planlagt. I går mottok jeg det sorgtunge budskap om at vår tidligere Ordførende Mester Frank Meidell Falch nedla sitt jordiske verktøy søndag morgen.

Frank Meidell Falch ble født 11. august 1920 og ble tatt opp i vår Orden 27. april 1959. Han var i mange år embedsmann i vår loge, først som vikar for IB i årene 1962-1965. I perioden 1966-1969 var han vikar for ABB, før han overtok som fast ABB fra 1970-1974. Deretter satt han hele 7 år som Deputert Mester frem til han ble installert som den 14. Ordførende Mester i rekken 5. januar 1981, et embede han også beholdt i 7 år..

Broder Frank var en særdeles høyaktet og høyt avholdt broder. Hans frimureriske kunnskaper var store, og disse delte han raust med alle som hadde interesse av å lytte. Krigsårene satte dype spor i Frank, og han unnlot ikke å gjøre oss oppmerksom på de personlige prøvelsene han hadde måtte utholde under sitt fangenskap på fremmed jord. Men nettopp mot dette bakteppet fikk hans tanker om frimureriet og dets lære om nestekjærlighet og troen på det gode i mennesket ekstra tyngde.

Frank var en rollemodell på mange måter, høvisk i sin tale og opptreden, inkluderende i forhold til alle - og kanskje især de yngre brødre - og genuint opptatt av logens tarv og utvikling. Han holdt fanen høyt hevet i arbeidet med å bevisstgjøre oss alle om at det er en Orden vi tilhører, med en Ordens strenge krav til liv og lære, og ropte et kraftig varsku om IKKE å la foreningstanken få grobunn.

Samtidig var han optimistisk for frimureriets bestående. I sitt instruksjonsforedrag fra 2003, kalt "mitt testamente", henter jeg følgende sitat: "....så lenge det finnes tenkende mennesker, som søker etter en mening med dette underlige livet, som spør meg om hvorfor jeg lever, hvorfra jeg kommer, og hvor hen jeg går, og ikke minst føler en dragning mot esoteriske løsninger, så lenge vil det være menn som søker Frimureriet". I samme åndedrag siterte han også frimureren Goethe som sa "den høyeste lykke for et tenkende menneske er å ha utforsket det som lar seg utforske, og rolig ære det uutforskelige". Slik fremsto også Frank, og slik lærte vi ham å kjenne.

Mine brødre, midt oppe i sorgen og savnet etter broder Franks bortgang vil jeg at vi skal fremkalle alle de gode minnene vi har av ham, de gode samtalene og hans sterke vitnesbyrd om hvordan frimureriet ble retningsgivende og skikkelsesdannende for hans lange liv. La oss ta dette lyset med oss videre på VÅR frimurervandring, og la oss minne ham med glede og takknemlighet, både for at vi fikk anledning til å bli hans venn og broder, og for det han har betydd i våre liv.

Jeg vil avslutte denne minnetalen med nok et sitat fra Franks frimureriske testamente, et utsagn som kan vitne om hans avklarede syn om hva som venter ved full midnatt. Det lyder som følger: "Jeg slukker nå det lys som med sitt varme skinn har opplyst mitt sinn før nattens myke kappe hyller oss inn under stjernehimmelens evige lys og kaller oss til hvile fra dagens arbeid.

Vi lyser fred over broder Franks minne."

Sist redigert søndag, 19 juli 2015 10:09