I løpet av de ukene som siden er gått, har jeg forsøkt å fortelle meg følgende: Hvorfor i all verden er du bitter, Tryggve? Du har jo vært kjempeheldig i forhold til alle de som har fått livet sitt klippet rett av uten noen form for betekningstid, alle de som plutselig får slag eller forulykker e.l. Du har dessuten et langt og rikt liv bak deg med mange gode opplevelser. Nå har du fått måneder, kanskje år fremover til å forberede deg og dine omgivelser. Hva har du mer å ønske?
Døden er en port ut av dette livet. Men jeg er overbevist om at den samtidig er en port inn til et annet og evig liv. Og siden evighet ikke bare kan gå én retning, men er evig i alle retninger, håper jeg at jeg vil kunne kjenne det livet igjen. For det må ha vært derfra jeg kom, da jeg ble født.
Denne verdens tilblivelse kan – så lang jeg fatter – enten ha oppstått ut fra en serie tilfeldigheter, eller ved hjelp av en skaper, altså en Gud. Noe tredje alternativ kan jeg ikke finne.
Hvis vi så veier disse to alternativene mot hverandre – tilfeldighets-alternativet holdt opp mot skaper-alternativet – så er det ingen tvil om hvilket av dem jeg finner mest sannsynlig. Se på kosmos, stjernenes og planetenes regelmessige baner over himmelhvelvet. Se på de hårfine marginene i naturen, plantenes oppvåkning om våren, blomstring om sommeren og frøsetting høsten. Se på dyrenes årstidsfaste vandringer og den dertil hørende forplantningsrytme. Se på hvor viselig døgnets gang er inndelt ved ekvator og årets gang ved polene, mens vi i vår midtre sone lever i en perfekt balanse. Og ikke minst se på hvordan vår egen kropp fungerer, for det aller meste ubevisst!
Det hele er så finurlig og mesterlig finjustert, at det nesten ikke er til å fatte. En ørliten slingring den ene eller andre veien, og planeten vår hadde vært ubeboelig (kanskje vi er i ferd med å gjøre den det i alle fall)! Tilværelsen kan umulig være oppstått ut fra en rekke tilfeldigheter.
Derfor mener jeg at den må være skapt av en Gud med en plan for øyet. Ja, for meg er det alternativet så altoverveiende sannsynlig, at skaperen faktisk er blitt mitt Guds-begrep.
Og hvis det er slik, at en gud, og ikke tilfeldigheter, skapte verden, må det også være slik at det finnes en annen verden, som Gud kom fra, da han skapte denne verden, en ikke-materiell verden, en rent åndelig verden utenom, kanskje vi kan si "rundt" vår verden, en verden som vi knapt kan forestille oss. Men mange har forsøkt, og kommet frem med uhyrlige bilder, både om himmel og helvete.
Hvis vi derimot går til de forskjellige folkeslags skapelsesberetninger, f.eks. jødenes, så forteller 1. Mosebok hvordan Gud skapte himmel og jord, ved å la det faste land stige opp av verdenshavet eller urhavet eller urkaoset. Der betegnes dette som Moria berg, der Abraham langt senere ble bedt om å ofre sin sønn, Isak, i dag betegnet som tempelhøyden i Jerusalem.
Om så den videre skapelsesprosess av vår materielle verden skjedde ved "the big bang" eller ved Guds skapergjerning på seks dager, er faktisk mindre interessant, da begge modeller er jordiske bilder på åndelige realiteter. Det viktigste og vesentligste for meg fra sykesengen er å erkjenne at det eksisterer en åndelig verden, kall det gjerne et åndelig verdenshav, at dette havet kom først, og at guddomskraften skapte den materielle verden, kosmos av kaos, hele naturen, inklusiv hvert enkelt menneske, ut fra dette åndelige havet.
For meg kommer altså hvert enkelt menneske fra den åndelige side, gjennom fødselsporten inn i dette jordiske livet, og skal når så langt kommer, tilbake til den åndelige verden gjennom dødsporten. Vår oppgave her på jorden er å yte vår innsats på Mesterens vegne til verdens fremgang. For meg vil det nå si å etablere et realistisk forhold til min egen utgang.
Måtte det skje.
Tryggve Fett
