Kanskje handler advent også om noen frimureriske dyder. Ordet advent kommer av det latinske adventus domini som betyr ankomst og her er det Herrens ankomst det menes. Advent begynner på den første av fire søndager før 24. desember, Julaften. Denne søndagen innleder også kirkeåret. Advent blir altså regnet som en fastetid og markerer ventetiden frem mot jul. Omkring år 480 vedtok kirkelige ledere at en skulle faste hver mandag, onsdag og fredag i adventstiden for å sikre åndeleg forberedelse til feiringen av Jesu fødsel. Blant fastematen sto fisk høyt – det er kanskje derfor vi fortsatt ser at det er høysesong for lutefisk på norske restauranter i adventstiden. I det gamle norske bonde-samfunnet var det likevel vanlig med et magert kosthold i ukene før jul. Vi snakker altså om faste og måtehold. I den katolske kirke er adventstiden fortsatt en faste- og botstid, men med mindre strenge regler enn fastetiden før påske. Adventtidens farge er fiolett – fargen for bot og selvransakelse. I utgangspunktet var fastetiden 40 dager, men denne er nå er denne tiden, i beste fall, skrumpet inn til 24 dager.
Noen steder i Norge startet tiden med måtehold den 23. november, som er St. Clements dag, Det var en regel om at fra nå av og frem til jul skulle barna få mindre mat, slik at de ville bli ekstra glade over den fete maten i julen. I våre dager er det vel kanskje ikke å ta for hardt i når jeg påstår at advent likevel ikke preges av måtehold, snarere tvert imot. De mange julebordene som bugner av mat og ikke minst drikke har ført til at advent snarere har blitt til en tid med fråtsing. I advent er butikkene og de store kjøpesentra ofte søndagsåpne og det er ikke uvanlig med natt- eller kveldsåpne butikker. Muligens trenger vi fastetiden! Ikke bare sett fra et ernærings-synspunkt og total helse.
Vel, «Adventus domini». Vi venter altså på at Herren skal komme, at Gud skal komme og bo iblant oss, dvs og med andre ord og dersom vi går 2000 år tilbake at Gud skulle selv få prøve hvordan det var å være menneske! Så kan vi jo alle undres over denne fremmede som ble født for over 2000 år siden og i hvilken grad han som en fremmed ble mottatt. Født i et land med et undertrykket folk og som preget av krig og terror under fremmed okkupasjon. Da den gravide moren, Maria, banket på døren til herberget ble hun og faren Josef avvist. Mens noen sov godt i herberget, ble denne fremmede født under kummerlige forhold. Dette bringer meg over til vår egen virkelighet, vår hverdag, våre juleforberedelser. Med andre ord: Hva er viktig for oss, hver enkelt av oss når vi forbereder oss til jul? Hva og hvem gir vi plass til i vårt hjem, og i vårt hjerte? Mellom nisser, juletre, gaver og overdådig mat og drikke — finnes det plass igjen til en fremmed? Hvordan står det til med vår nestekjærlighet når en fremmed banker på? Hvordan står det til med barmhjertigheten i vår tid, i denne adventstiden, mens vi venter på at julefreden skal senke seg. Hjemmet skal dekoreres, julekjolen skal handles, skjorten skal strykes, middagen skal lages og julegavene skal ordnes. Finner vi tid til barmhjertigheten, til måteholdet? I lengsel etter julestemning med dyre gaver og stemningsfulle bilder på sosiale medier, kan jeg ikke annet enn å tenke på kontrastene til natten da Jesus ble født. En natt som for Jesus sine nære relasjoner ikke opplevdes særlig stemningsfull, men som sikkert bar preg av usikkerhet og fortvilelse over fremtiden. Natten da ingen hadde plass eller rom i herberget for Han, denne fremmede, som skulle redde verden. Natten alle var for opptatte med seg og sitt. Det kan være grunn til å stanse litt opp, stille spørsmål om vi er blitt for opphengt i vår egen feiring, våre egne tradisjoner og våre egne gjøremål at vi glemmer å huske på det som julen egentlig handler om. Midt i vårt jag, sitter det mennesker rundt oss som gruer seg til jul, som kanskje er bitre på Gud fordi de aldri har erfart at Han ser dem. Julen handler om så mye mer enn et kirkebesøk, gaver som skal ordnes eller hus som skal dekoreres. La julen være en høytid hvor vi er av dem som har plass i vårt herberge, i barmhjertighetens tegn.
Av Olav Kvinge
