Jeg har tidligere skrevet en artikkel der jeg stiller spørsmål ved vår tendens til å fremheve ydmykhet som en positiv egenskap. Jeg tok da utgangspunkt i noe som den amerikanske forfatteren Marianne Williamson har skrevet i en bok med tittelen ”Return to Love”, eller, hvis vi oversetter til norsk ,”Tilbake til kjærligheten”. I denne boken har hun skrevet noen linjer som jeg har laget en nynorsk oversettelse av:
Kan eg gje meg sjølv lov til å vera glitrande, vedunderleg, talentfull og fabelaktig?
Kvifor ikkje? Du er eit Guds barn, å spela liten tener ikkje verda.
Det er ikkje noko storveges i å gjera seg liten.
Meininga er at vi alle skal skina, slik små born gjer!
Ut av dette fikk jeg et behov for å se nærmere på det å fremheve ydmykhet som en positiv dyd. Det at vi er redde for å framheve oss selv kan komme i konflikt med vårt behov for å spille en positiv rolle i verden. Og som frimurere forsøker vi å fremelske det gode, og å spille en positiv rolle blant mennesker. Min konklusjon ble da at vi ikke bare har lov til, men også en plikt til å strekke oss mot det gode.
Så oppdaget jeg at vi som frimurere fremhever ydmykhet. Men jeg har aldri funnet noe der ydmykheten alene blir framhevet. Det som dukker opp noen plasser er; ”Ydmykhet i lykken”. Ja, dette fremstilles sågar som en dyd. Hvordan dette skal forstås måtte jeg finne et svar på.
Jeg valgte å se nærmere på noen personlige opplevelser. Jeg har i noen år jobbet med behandlingsteknikker som noe forenklet kan kalles samtaleterapi. Veldig ofte ble jeg slått av at jeg i denne sammenhengen opplevde at tankene jeg satte ord på ikke kom fra meg selv. En slags følelse av at jeg på ett eller annet vis fikk hjelp fra noe som jeg opplevde som en høyere makt, fra noe utenom meg selv. Og hvis jeg ikke kan ta all ære selv, er det god grunn til å anerkjenne det som hjelper meg. Med andre ord; vise ydmykhet.
Men jeg tenker nok fortsatt at vi som en del av skaperverket skal ha lov til å skinne, at vi fortsatt skal jobbe med å utvikle oss selv, at vi fortsatt skal ha som mål å skape en bedre verden. Og hvis vi klarer å få til noe av dette, er det viktig at vi er i stand til å erkjenne at det ikke skal føre til at vi blir hovmodige og selvgode i den gode lykkefølelsen som følger med å utrette noe.
Vi kan ha forskjellige grunner til å være ydmyke i en slik situasjon. Selv opplever jeg at jeg ikke alltid når målene mine helt på egen hånd. Noen er med meg og hjelper meg. Andre kan oppleve at lykken kommer av hardt arbeid eller av evner de er utstyrt med. Det er uansett grunn til å være oppmerksom på at det ofte er ytre omstendigheter som har gjort det mulig for oss å nå våre mål. Slike omstendigheter kan være en god og støttende familie, gode lærere eller et positivt miljø. Ja rekken av mulige ytre faktorer er nær sagt uendelig.
Om det er den ene eller andre grunnen som føles rett for oss, er det alltid noe å være takknemlig for når lykken banker på. Dette tror jeg er grunnen til at vår loge minner oss på at det kan være rett å vise en smule ydmykhet i lykken.
Tekst: Sven Magne Moe
